GRAND CAFE - ELM TREE GARDENS - LP 2013 - Rockman Recordings/Musikkoperatørene
Sanger, gitarist og låtskriver Christer Krogh og bassist Kenneth Sandberg startet opp Grand Cafe i Oslo i 2001. De ble kjapt en trio og var spesielt inspirert av Detroit-rocken på slutten av 60-tallet. I 2002 ga de ut epen "Rock & roll revolution", en plate som fikk gode kritikker, men den er ikke lett å få tak på i dag. Bandet turnerte heftig i årene etter og de ble kjent for sine svært gode konserter, som resulterte i supportjobber for Deep Purple, Alice Cooper og Turboneger med flere
Det skulle gå hele 6 år før debutalbumet, "Put a little grease on my axe!", kom ut i 2008. De var nå blitt en kvartett, og hadde inkludert et hammond B3 orgel. Soundet hadde elementer av tidligere nevnte Detroit-rock, men de var også innom boogierock og soul. Bandet var veldig påvirka av amerikanske rockestjerner fra rockens ungdomstid. Albumet er absolutt ikke dårlig, men jeg er blant de heldige som fikk tak i singelen "Let loose/Makin out", som av en eller annen grunn hadde et mye feitere og soulfylt sound enn albumet. Singelen er en klassiker i norsk rockhistorie!
Tida går veldig fort i Grand Cafe, det skulle gå nye 3 år før neste plate gis ut, epen "Million miles away". Men de hadde ikke vært passive i pausa. De dro inn en gitarist til, produsent Lars Voldsdal, som blant andre har jobbet med Madrugada, Turboneger og Hellbillies, og omkalfatra på soundet en god del. Boogierocken og soulen var borte, isteden satset de tyngre på Christer Kroghs evner til å komponere fengende toner, og de la så låtene hans i en marinade med mørk alternativ poprock. Fremdeles veldig Amerika-influert, selv om det skinner gjennom at de liker Madrugada veldig godt. Vel, jeg synes Grand Cafe var bra før, og jeg synes den nye utgaven er bra også.
Epen "Million miles away" er oppvarmeren til årets doble vinylplate, "Elm tree gardens". Etter å ha skumma gjennom den første platesida så nikker jeg, smiler, digger, og tenker at Christer Krogh blir en bedre og bedre låtskriver ettersom åra går. Det gjør heller ikke noe at hammondorgelet fremdeles freser organisk i bakgrunnen. Og det gjør jo i alle fall ikke noe at de har reist til andre siden av kloden, til selveste Dave Collins og hans Collins Audio i Los Angeles for å mastre plata.
Låta "Million miles away" er forøvrig med her også, og i en forrykende god versjon, med Roy Bittan-aktige pianotoner, og låta minner faktisk om...ja nettopp Bruce Springsteen & The E-Street Band. I tillegg til at Krogh virkelig viser seg frem som en låtskriver med teft for gode melodilinjer, så er denne plata mye mer variert oppbygd musikalsk enn debutplata. Krogh følger også opp vokalt og tangerer nesten Sivert Høyem i sine beste stunder. Jeg vil faktisk si at hele LP nr. 1 er storartet, med åpningslåta "No bridge unknown" på side B som selve høvdingen i låtstammen. Den låtas rival må i så fall være "The Captain roams", som er en sugende langsomrocker med et tilnærmet hardrockrefreng.
Installasjon 2, som består av side C og D, er ikke like jevnt bra, men også den vinylklumpen åpner med en kongelåt, "Lust". Det er en soulrocker, om det er noe som heter det. 3 ekstra kordamer skaper magi, og musikalsk får man virkelig en innføring i hva disse gutta er kapable til på sine instrumenter. Selv om ikke alle låtene Krogh skriver er like bra, så evner han og bandet og finne et driv og en nerve som gjennomsyrer hele plata, og det blir aldri kjedelig uansett fordi, jeg tror, alle låtene skiller seg fra hverandre her.
Side D starter med "Killer bee", en låt som bekrefter følelsen av at Grand Cafe har gitt ut en sjeldent bra plate innenfor segmentet gitarbasert melodisk rock her hjemme, og det er først fremst låtene som er bedre, for dyktige musikere har de vært i over 10 år allerede. Ja, gitarspillet kan innimellom minne om det George Harrison drev med rundt "While my guitar gently weeps". Så er det også helt naturlig at de avslutter denne dobbelt-lpen med en sjelfylt og følsom ballade, den litt småsakrale "A sign of love". En veldig fin plate, må den selge mange mange eksemplarer må. Og bare for å ha nevnt det, de blir ikke mindre interessante som liveartister etter dette.
