GRAND CAFE - ELM TREE GARDENS - LP 2013 - Rockman Recordings/Musikkoperatørene
Sanger, gitarist og låtskriver Christer Krogh og bassist Kenneth Sandberg startet opp Grand Cafe i Oslo i 2001. De ble kjapt en trio og var spesielt inspirert av Detroit-rocken på slutten av 60-tallet. I 2002 ga de ut epen "Rock & roll revolution", en plate som fikk gode kritikker, men den er ikke lett å få tak på i dag. Bandet turnerte heftig i årene etter og de ble kjent for sine svært gode konserter, som resulterte i supportjobber for Deep Purple, Alice Cooper og Turboneger med flere
Det skulle gå hele 6 år før debutalbumet, "Put a little grease on my axe!", kom ut i 2008. De var nå blitt en kvartett, og hadde inkludert et hammond B3 orgel. Soundet hadde elementer av tidligere nevnte Detroit-rock, men de var også innom boogierock og soul. Bandet var veldig påvirka av amerikanske rockestjerner fra rockens ungdomstid. Albumet er absolutt ikke dårlig, men jeg er blant de heldige som fikk tak i singelen "Let loose/Makin out", som av en eller annen grunn hadde et mye feitere og soulfylt sound enn albumet. Singelen er en klassiker i norsk rockhistorie!
Tida går veldig fort i Grand Cafe, det skulle gå nye 3 år før neste plate gis ut, epen "Million miles away". Men de hadde ikke vært passive i pausa. De dro inn en gitarist til, produsent Lars Voldsdal, som blant andre har jobbet med Madrugada, Turboneger og Hellbillies, og omkalfatra på soundet en god del. Boogierocken og soulen var borte, isteden satset de tyngre på Christer Kroghs evner til å komponere fengende toner, og de la så låtene hans i en marinade med mørk alternativ poprock. Fremdeles veldig Amerika-influert, selv om det skinner gjennom at de liker Madrugada veldig godt. Vel, jeg synes Grand Cafe var bra før, og jeg synes den nye utgaven er bra også.
Epen "Million miles away" er oppvarmeren til årets doble vinylplate, "Elm tree gardens". Etter å ha skumma gjennom den første platesida så nikker jeg, smiler, digger, og tenker at Christer Krogh blir en bedre og bedre låtskriver ettersom åra går. Det gjør heller ikke noe at hammondorgelet fremdeles freser organisk i bakgrunnen. Og det gjør jo i alle fall ikke noe at de har reist til andre siden av kloden, til selveste Dave Collins og hans Collins Audio i Los Angeles for å mastre plata.
Låta "Million miles away" er forøvrig med her også, og i en forrykende god versjon, med Roy Bittan-aktige pianotoner, og låta minner faktisk om...ja nettopp Bruce Springsteen & The E-Street Band. I tillegg til at Krogh virkelig viser seg frem som en låtskriver med teft for gode melodilinjer, så er denne plata mye mer variert oppbygd musikalsk enn debutplata. Krogh følger også opp vokalt og tangerer nesten Sivert Høyem i sine beste stunder. Jeg vil faktisk si at hele LP nr. 1 er storartet, med åpningslåta "No bridge unknown" på side B som selve høvdingen i låtstammen. Den låtas rival må i så fall være "The Captain roams", som er en sugende langsomrocker med et tilnærmet hardrockrefreng.
Installasjon 2, som består av side C og D, er ikke like jevnt bra, men også den vinylklumpen åpner med en kongelåt, "Lust". Det er en soulrocker, om det er noe som heter det. 3 ekstra kordamer skaper magi, og musikalsk får man virkelig en innføring i hva disse gutta er kapable til på sine instrumenter. Selv om ikke alle låtene Krogh skriver er like bra, så evner han og bandet og finne et driv og en nerve som gjennomsyrer hele plata, og det blir aldri kjedelig uansett fordi, jeg tror, alle låtene skiller seg fra hverandre her.
Side D starter med "Killer bee", en låt som bekrefter følelsen av at Grand Cafe har gitt ut en sjeldent bra plate innenfor segmentet gitarbasert melodisk rock her hjemme, og det er først fremst låtene som er bedre, for dyktige musikere har de vært i over 10 år allerede. Ja, gitarspillet kan innimellom minne om det George Harrison drev med rundt "While my guitar gently weeps". Så er det også helt naturlig at de avslutter denne dobbelt-lpen med en sjelfylt og følsom ballade, den litt småsakrale "A sign of love". En veldig fin plate, må den selge mange mange eksemplarer må. Og bare for å ha nevnt det, de blir ikke mindre interessante som liveartister etter dette.
4 BIG GUITARS FROM TEXAS - TRASH, TWANG AND THUNDER - LP 1985 - DEMON RECORDS
Mens de store massene ble smitta av syntetisk pop og tekno på 80-tallet, og punkens etterdønninger raste fra seg, fantes det rundt omkring på planeten særdeles potente undergrunnsscener. En av de mest virile og slagkraftige fantes i byen Austin, Texas, der musikerne fremdeles ikke hadde blitt smittet av synthsyken. Sammen med nabobyen San Antonio var Austin et fort (The Alamo) som forsvarte gitaren og det ekte mot det overfladiske og glatte.
Brødrene Jimmie og Stevie Ray Vaughan sprøyta nytt liv i bluesen med sin hemningsløse partyblues, som var tufta på den rå bluesen til de gamle læremestrene Albert King, Otis Rush, T-Bone Walker, Hound Dog Taylor, B. B. King, Buddy Guy m. fl.; instrumental twang og surf fra folk som Link Wray, Ventures, Duane Eddy og Dick Dale; og ikke minst en fornyet låtskriverkraft som var bygd på en plattform av tradisjonell, solid amerikansk rock. Den nye vitale bluesretningen hadde sterke røtter i negerbluesen, men det var blekansiktene fra Austin som skapte ny interesse for blå toner igjen.
Rootsbølgen skylte over musikklandskapet utover 80-tallet. Merkelappen roots ble plassert på alt fra visesang til country og blues. Enkelte ganger passet merkelappen, oftest ikke. Brødrene Vaughan var fornyere. Stilen de hadde spilt i et tiår før resten av verden ble klar over den kunne kalles bluesrock, rhythm & blues eller Texasblues, men på folkemunne skulle den bare bli kalt Texasrock. Det er det jeg alltid har kalt det.
Selv om Jimmie Vaughan og hans The Fabulous Thunderbirds hadde gitt ut fenomenale skiver siden slutten av 70-tallet, så var det Jimmies bror, nå avdøde Stevie Ray som skulle løfte stilen ut av skyggen. Stevie Ray Vaughan satt også til noen dråper Jimi Hendrix i brygget og skapte en særdeles distinkt og original smak, også kalt stålblues, som erobret bluesfolket og et bredt spekter av lyttegrupper, også i Europa. I ettertid er tittelen på Stevie Ray's debutalbum fra 1983, "Texas flood", ganske betegnende for det som skjedde. Hans bror Jimmie opplevde også at musikken til T-Birds ble viden kjent etter albumet "Tuff enuff" i 1986, og de dro også med seg svarte artister, spesielt Robert Cray, som plutselig opplevde et salgsskred av platene sine. Likevel, udødelige John Lee Hooker er vel den som har mest å takke for at bluesen fikk nye venner, hans "The Healer" toppet mange lister i 1989.
Underskogen til Vaughan-brødrene var tett og mangfoldig. Fra Austin fikk vi Texasrocken og stålblues, fra San Antonio fikk vi tex-mex, sjekk ut fantastiske Sir Douglas Quintet for eksempel, og fra sumpene i Louisiana fikk vi sumprock, zydeco og cajun. Lignende rytmer hadde også slått rot i California, hvor Los Lobos regjerte. I denne organiske fargepaletten vokste Tail Gators og Leroi Brothers opp også. To av de villeste partybandene som har sett dagens lys, og begge tilhører min etter hvert så rikholdige mengde med favorittband. Mens Tail Gators spilte sumprock var Leroi Brothers et typisk Texasrock-band. Begge bandene var i 1985 i sin mest kreative periode, hvor de ga ut sine beste album; Tail Gators leverte "Swamp rock" og Leroi brothers leverte "Lucky lucky me". Hele dette musikkmiljøet sydet av liv, og mange musikere byttet band like ofte som jeg bytter underbukse, dvs. en gang i måneden. 4 av 6 medlemmer i 4 Big Guitars From Texas kommer fra Tail Gators og Leroi Brothers.
Disse gutta sydet også av overskudd, og hadde lyst til å ha det litt moro. De dannet 4 Big Guitars From Texas, som ikke overraskende besto av gitarister, hele 5 faktisk hvis du tar med hans som kun spiller på 4 strenger. Gjengen ga ut en håndfull plater, nå kun tilgjengelig via antikvariater sannsynligvis, og den du leser om nå er den første. De 12 hovedsaklig instrumentale låtene på plata er med ett unntak nyskrevne saker, formidlet i en smeltedigel av stilarter som innbefattet nesten enhver mulig gitarstil. Her får du høre blues, surf, trash, twang, rockabilly, country og western, swing, rhythm & blues, jazz og hårreisende kule versjoner av filmschlägere som "The Good, the bad and the ugly". Alt er selvsagt senka ned i Louisianas sumper for å få frem de rette sumpmusikkstemningene. Instrumentalt er det, men de vokale innslagene er av det hysterisk morsomme slaget, ofte snakk som er samplet fra filmer eller generelt skrik og skrål. Vi får også høre brannvernsirener og motorsag. Når vi først er inne på lyd: dette pisker og skjærer deg i øra, diskanten truer med å sprekke i panikk og det er så rått, nært og ekte at du garantert vil føle bandet puste på deg. Plata er forøvrig innspilt i Austin's Riverside Sound og gitt ut på britiske Demon Records. Det etterlates liten tvil om at det er gitaren som er det kjæreste i verden hos disse gutta, men hvem er de som finner på så gøyale ting? Her får du en innføring:
Navn: Don Leady
Våpen: Vintage Fender Telecaster, 1965
Historikk: Leroi Brothers, Headhunters, Lou Ann Barton, Fliptops
Spiller i: Tailgators
Profil: Kun farlig hvis utfordret til gitarduell
Navn: Frankie Camaro
Våpen: Gibson Les Paul Junior
Historikk: Qax Pistols, Mars Needs Women, Dino Lee Trash Revue
Spiller i: Moto-X
Profil: Surfgitarist som mikser følsom trash med klassisk twang
Navn: Denny Freeman
Våpen: Fender Stratocaster
Historikk: The Storm, Southern Feeling, Cobras, Lou Ann Barton
Spiller i: Angela Strehli Band
Profil: En av Texas' farligste bluesplukkere
Navn: Evan Johns
Våpen: Fender Telecaster, Sears Silvertone Two-Pickup
Historikk: Div. Washington bar band, The H-Bombs
Spiller i: Leroi Brothers
Profil: En crash and burn-performer, en rock 'n' roll gærning
Navn: Keith Ferguson
Våpen: Fender Precision Bass
Historikk: Johnny Winter, Doug Sahm, The Storm, T-Birds
Spiller i: Tail Gators
Profil: En allrounder som spiller alle typer Texas-musikk
Navn: Mike Buck
Våpen: Trommer, motorsag
Historikk: T-Birds, Juke Jumpers, Johnny Carroll
Spiller i: Leroi Brothers
Profil: Den stødigste trommern i Texas. Et kompgeni
Er det noen som lurer på hvilken kraft som påvirket Kåre & The Cavemen? Eller The Beat Tornados? Jeg tror de hørte en låt med disse gutta på radioen mens de var på ferie i statene og ble frelst. Hvis du egentlig ikke liker instrumental rock så sett på "Boomerang", "Ride of the ruthless" eller "Chainsaw". Da vil en ny verden åpne seg for deg, men vær forberedt på at du ikke klarer å sitte stille mens du hører på det, så bruk godt fottøy og sørg for at det høyt oppunder taket.
dilldall holom - dr. ja - lp 2002
"Døden er en dårlig parkert bil som blunker til deg"
- tekstutdrag fra "Kom hit Jon"
Advarsel fra Helsedilldirektoratet: (Trykt på cd-utgaven)
Denne resept inneholder ord som i en gitt rekkefølge kan støte kjernefamilier, torpedoer, fisker, fiskere, gravide, strebere, pessimister, Jon, suicidale, utvandrere, insekter, jomfruer, kapitalister, dyr, prester, alkoholikere og andre likere. Om du likevel ønsker å åpne Dr. Ja's resept vil du med fare for din mentale hygiene trå inn i Dilldallholom's vidunderlige vridde verden.
Prolog: En kompis av meg ved navn Terje Lie (Terry Lee Lewis) hadde hørt noe vridd, snål og vidunderlig syrete rock på radioen. Han spurte meg om jeg hadde hørt om Dildallholom, også kalt Dilldall Holom? Jeg svarte nei, men var ikke sein om å leite etter sakene på nettet. Fikk høsten 2004 kun ett treff, og det var ikke til bandet. Lurte fælt på hva jeg skulle gjøre, men fikk en lys ide om å spørre mine kjære helter i et annet Skiensband, Neperud. De visste råd, og jeg kom i kontakt med Jørn Andersen, nåværende mellotronist og gitarist i Dilldall Holom. Han sa de hadde noe på gang igjen, og sendte meg det jeg ville ha - vinulutgaven av "dr. ja". Pakken jeg fikk inneholdt ett stykk rød vinyl pluss cd-utgaven av samme plate. Jeg fikk vinyl nr. 33 av totalt 172. Før jeg visste ordet av det var jeg utrygt plassert i Dilldall Holom's vidunderlige vridde verden. Advarselen fra Helsedilldirektoratet tok jeg med lunken fatning.
Dilldallholom:
Bandnavnet er hentet fra eventyret om reven som skulle passe på buskapen. Bandnavn, tegninger, tekster og musikk forteller oss at Dilldallfolket elsker folkeeventyr, men slik jeg ser det handler det ikke om søte, romantiske, lettopptyggelige, hyggelige og småmorsomme eventyr fra dype fjell og altoppslukende fjorder i grantrebefengte daler, men om troll og smådemoner som hersker inni oss og hovedpersonen i dette sammensuriet er et urbant skautrollhode, som bor i byen mot sin vilje og som fantaserer om et liv i ødemarka mens han ruser seg på dårlig hjemmebrent, er konstant sulten på rått levende kjøtt, og dødstankene rir gjennom marg og bein. Slik er kanskje historien til skautrollet på vinylcoveret, og trollets historier er blitt til tekstene på denne plata, eller kanskje jeg har blitt gal mens jeg lyttet til plata for 17. gang, eller kanskje alt dette er rein fantasi. Heldigvis har bandet nå fått en hjemmeside som funker og som bekrefter at jeg i alle fall ikke har blitt gal og at musikken eksisterer. På hjemmesida fortelles det om virkelighetens Dilldall Holom, og det blir min oppgave å berette om de dager da bandet ble dannet - og det skjedde ikke langt fra der jeg bor, i Telemark, nærmere bestemt i blues- og metal-byen Notodden, i skautrollåret 1990.
Første utgave av bandet dannes på blåfargeverket, etter en samtale som penslet inn på musikk mellom Kåre og et skautroll. Besetningen i bandets første år var: Thomas Schelver, bass; Olav K. Bang, gitar; Kåre Brynjulfsrud, gitar, vokal; Pål Eilertsen, trommer og Karl Olav Brynhildsen, gitar, vokal. Bandet hadde spellejobber i Notoddenbastioner som Arno, Bellmann, Lærerhøyskolen og på Tuven-festivalen. I 1992 opprettes en Osloavdeling av bandet. Initiativtakerne i bandet, Karl og Kåre ramler inn i Coma Studio på Grüneløkka, et studio som drives av Ole Randers Pehrson. De treffer hverandre musikalsk og menneskelig og stedet blir en base for bandet. Ny bassist blir Arne Løining, som også spiller trombone, men bandet klarer ikke å finne ny trommis så de spiller uten, eller leier inn. Bandet gir ut en del innspilt stoff, blant annet cd-en "De døves tjern" og "Nyfiken gul" som er en samling med låter fra de første kassettene.
I 1998 tar Karl Olav Brynhildsen med seg bandnavn og konsept tilbake til Skien. Herr Per Sælør ordner øvingslokale og nye bandmedlemmer til Dilldalluniverset direkte, han stiller selv som gitarist, Gunnar Strander tar plass bak trommene og Larsa får jobben som bassist. Sammen spiller de inn cd-en "Stålfinger" i 1999. Den nye Skiensutgaven av Dilldall Holom er igjen oppegående med konserter og plateutgivelser. Men roen varte ikke lenge. Per Sælør slutter og inn kommer mannen som er min kontakt i bandet, Jørn Andersen, som spiller gitar og mellotron. Kåre og Arne henger fremdeles med og er viktige bidragsytere på albumet "dr. ja" som slippes i 2002 både som vinyl og cd, og som henger i hop hvis du skulle finne på å kjøpe plata, noe du avgjort bør finne på. Imidlertid, plata ble presentert av Harald Are Lund i P3 allerede i 2001. En annen pen happening i bandets biografi er prosjektet "Draumkvedet", som de fremfører live sammen med bandets nye organist, Geir Fragell og Ingeborg Bratland, kveding. Det topper seg under fremførelsen av prosjektet under NM på ski foran hele eliten. Jeg kommer tilbake til "dr. ja" igjen, men ikke lenge etter utgivelsen trakk Larsa seg og Trond Namløs kommer inn på bass.
Så er det stille, inntil 2004. En ny kreativ periode er i gang, med livevirksomhet (gutta stiller i grønne operasjonsfrakker og bandasjer rundt hodet og spiller kirurgrock) og nye plater på gang. En smakebit er allerede ute, i våres, i form av et cd-basert helakustisk minialbum ved navn "...mens vi venter på" - og det vi venter på er cd-en "Kun for dine røde øyne", produsert av Arne Spector og full av elektrisk syrerock, ventet levert seinhøstes 2005. Medlemmer er Strander, Andersen, Namløs og Brynhildsen, men denne omtalen har hoppet over omtalen av albumet "dr. ja". En klassiker? Ja. Les videre...
Albumet "dr. ja":
Bandets relasjon til doktorer og kirurger er for min del uviss, men tittelen på plata, tekster og det faktum at de stiller opp som kirurger live skaper et inntrykk av en sammenheng. Plata er utgitt i 2002 står det å lese på websida, men det står ingenting verken på vinyl eller cd, og det faktum at Harald Are Lund presenterte plata allerede i 2001 skaper et inntrykk av at bandet driter i om du er klar over når plata ble gitt ut. Og siden musikken er tidløs er det jo egentlig en uvesentlig detalj. Voff, en hund er tegnet på selve vinylen, på ene sida. På andre sida er det tegnet et spisende ekorn. Tegneren er slik jeg har erfart det Kåre. Vinylcoveret prydes av et fantastisk tegnet skautroll, tegneren er medlem Kåre. Lp-coverets design forøvrig er Arne Løinings verk.
Plata til Dilldall Holom er ikke gitt ut på en kjent label. Ei heller på en ukjent label, men er så hjemmesnekra som mulig. Lydopptak er gjort av Arne Løining, også kjent som Arne Spector. Han har også mikset og mastret. Plata er spilt inn på Holom Resort, også kalt Revetal Lydstudio, beliggende i Gjemsø Grendehus på Tjøme. Dette er Dilldalls første og foreløpig eneste vinyl, gitt ut i 172 eks. Jeg har fått et mørkerødt prakteksemplar. Når du mottar denne vinylen vil du fort erfare at noe har gjemt seg inne i omslaget, som lett kan ramle ut hvis du holder plata i feil vinkel. Det som datt ut hos meg var en cd-versjon av "dr. ja". Plata har, som nevnt tidligere, en annen manns tegning av en annen mann, enn vinylen, som hadde et skautroll i front. Innpakningsmessig snakker vi om et plastomslag med en cd og et ark i, med tekstene påtrykt, og en advarsel (les over), utgitt av Helsedilldirektoratet, alias Dilldall Holom's Institutt For Nordmenn's Mentale Hygiene.
Om musikken kan sies at lydbildet til Dilldall Holom skulle være tungt og syrete, det skulle være norske tekster, det skulle meisles frem. Dette er resepten fra 1990. Bandet spilte allerede fra starten vidunderlig vridd rock, de avleverer elektriske og akustiske signaler, det er din jobb å tolke signalene. Jeg har tolket dem for deg sånn at du kan lettere bestemme deg for om du skal bruke cash på å få dem inn i huset ditt. Signalene til Dilldall Holom er på "dr. ja" delt opp i 10 tabletter som varierer i styrke og som har fått forskjellig farge, navn og blodtype. Jeg har smakt på hver bidige tablett for deg.
Tablettene:
Familien Hansen - Sprekkeferdige gli- og ebue-gitarer røsker tak i deg, før du har klart å telle til 8 på gresk er de i gang med skrallende organisk syrebefengt hengemyrrock. Tenk gitarlyden til Jimi Hendrix, The Black Keys, Hound Dog Taylor og Vanilla Fudge multiplisert med 3,14 og tilsatt øredøvende dråper med fuzzbass - og ikke minst Løinings trekkbasun. På denne låta viser bandet sine blues, garasje og syrerøtter, de strekker seg ut i full lengde og rocker hemoroider på fisefine folk med blylodd i sitteredskapet. Vokalen til T. Gran er på denne tonet noe ned, men de kommer voldsomt tilbake med tekster som skulle vært utgitt i egne bøker og som burde vært analysemateriale for ungdom på ungdomsskolenivå.
Gjedda kommer - Overstyring, subblyd og manisk snakkesynging starter opp denne hemningsløst geniale låta. Ett stykke ut i låta sier Kåre åååååå åi åi åi åii og brått forandrer ting seg, det er som å sette ei kjerre i fjerdegir direkte over i revers. En nifs gitar og en fryktinngytende stemme frembringer skumle tanker i sinnet mitt, men etter å ha kikka under senga vet jeg at skautrollet bare er en tegning og at musikken ikke har spist seg inn i huet mitt. Tekstutrag: "Ååååå åi åi åi, gjedda kommer, gjedda kommer, olm i aua, sulten støtt, tar du sjansen uta skor når gjedda er så glad i kjøtt"
Først nei - Jeg huser ikke åssen låt det er men det er en låt på "Abbey road" som har omtrent samme introen som denna låta. Så er det jevnt slutt, når vokalen kommer inn. Dra hjem så grusomt - deilig! Fremdeles Kåre på vox, T. Gran har tatt seg en pause, lettølpause. Eller, sang er ikke riktig utrykk. Kåre bæljer og vræler som en drita full mann. Så tøft å høre på, en føler seg så hjemme liksom, er så lett å identifisere seg med denne gjengen (ikke les dette mamma). Lydmessig kunne låta passa inn på Joe Cockers debutalbum, jeg tenker på det doffe hammondorgelet til Geir Fragell for eksempel, Jørn A speller vav-va gitar, den herlige sjelfylte bluesrytmen, sånne ting. En ganske ålreit låt egentlig, sett bort fra den vanvittige teksten og synginga. Låta er nesten ferdig da de oppdager at den har gått på feil takt, de bare skrur opp tempoet veldig, så er låta ferdig. Fantastisk! Tekstutrag: " Drekke lettøl, eta snus, sjuk og sulten, ingen rus NEI NEI NEI NEI
Kom hit Jon - Alle låtene er spesielle, men denne er spesiell. T. Gran tilbake på vokal. Han heter egentlig Karl Olav vet vi. Jørn A. på mellotron. Avdempet. Behersket. Dyp. Mellotronen spiller opp en melodi som...vel, det minner mest om et kassettbånd som er delvis ødelagt inneholdende gamle klassiske orgeltoner. De tar den helt ned på denne, lar deg få slappe av, nyte teksten.
Tekstutdrag: "Elektrisk smiler så ditt ikon, langt der ute trasker Jon. Tjuetusen fluer de tar feil, fugler smeller så inn i et speil"
Gutten - Igjen noe nytt. Butthole Surfers møter The Residents. Ei feit bluesrockfarget sugge av ei låt. Operasynging i tillegg til noe lavt mikset vokal. Helfjernt. Deilig rytme. Grisetøft gitarspill av Jørn A.
Kompe på fjøl - Dette er første låt på side 2 av vinylutgaven, og på generelt grunnlag kan jeg si at hvis hovedpoenget med rock er å være annerledes ville Dilldall Holom vært verdensstjerner. Vil våge å påstå at vokalarbeidet og rocktekstene på denne plata kvalifiserer til hedersbetegnelsen nyskapende. Kan ikke huske å ha hørt noe lignende, og dette må da vel være godt norsk på norsk Vidar Lønn Arnesen? Eller feiger norske riksdekkende radiokanaler ut i det blå når det blir snakk om musikk som krever litt lyttearbeid? Denne låta viser i alle fall at Dilldall Holom også har hørt på Frank Zappa. En seigt buldrende rytmeseksjon messer ut en sugende rytme og over den ligger vokalen som er mikset i sirup. De finner på noe nytt hele tida. Man blir ikke lei denne plata. Dessuten er gitarspillet ofte makeløst, på denne spiller T. Gran fender sologitar og Jørn A. spiller gibson gitar. Teksten er som vanlig hinsides, hvor får de det fra? Er dette et slags bonderomantisk byjungelspråk? Tekstutdrag: " Kom fra Texas, hadde høyrevridd lem. Tredje generasjon, og nå lengter'n hjem, til en stein der ute ved Jæren"
Mett mygg - Vokal stønning og Arne Løining på trekkbasun blir utfordret av en skarp og syltynn gitarrytme, foten trøkker fuzzpedalen i bånn, og et litt eventyrteatralsk sangnummer blir forsiktig spunnet rundt skodjeheimen bak øra. Hvis noen spør om åssen musikk disse gutta egentlig spiller så blir man nok fort svar skyldig, dette er nemlig Dilldallrock, eller eksperimentell rock fylt til randen med syre. Tekstutdrag: "Så skrelde eg av han dei vengjene små i beina og heldt han og gapa, så åt eg opp myggen med hovud og hår, eg tygde og svelgja og rapa. Eg lurte på kor hev den yggen no vore. Då eg gav han eit drepande nuss han kunne ha vore hos ein med minus men det smaka som resus pluss"
Penger e'kke alt - En sausa blues på halv fart og med fabelaktige Geir Fragell på hammond - endelig. En blues altså, litt oppjazza, en sånn blues du hører i en illeluktende bar hvor rips henger over deg og tilbyr sine varer og alle sitter totalt neddopa rundt pokerborda og smiler skjevt. Litt ut i låta slutter T. Gran å snakke blues. Et organisk, pulserende groove tar over og løfter deg opp på et gyngende lasteplan. Fet er bare fornavnet.
Drekke for å dø - Både mellotron og hammond på denne, og en låt som bygger seg opp fra forsiktig visping av cymbaler og koselig sløv synging til en lydorgie ute av kurs. Særpreget går igjen hele tiden, garasje, syre, bluesa, med glimrende syke tekster og vokal, avante arrangementer og spelling som herjer med gåsehuden din på ryggen. Tekstutdrag: "Det er tjue minus, og hodet har frysi fast. Titte ned over mitt nye slips av oppkast. Jeg drekker ikke for å nyte, jeg drekker for å dø"
I jorda vise - Denne låta er Kåre Brynjulfsruds verk. Han fremfører den alene med sin akustiske gitar. Låta er den enste som ikke er innspilt og mikset av Arne Spector, men en herr Kjell Øyvind Braaten. Tja, hva skal jeg skrive tro, annet at det er en uhyggelig flott sak, har spilt den 73 ganger, elsker den. Skjønner du hvor jeg vil hen hvis jeg skriver at Prøysen kunne skrevet den, men en Prøysen som har gått på fylla i ukevis, blitt uteligger og rølpete. En tekstmessig speilvendt Prøysen, med sin melodiske evne i behold. Kåre synger om en post døden opplevelse der han synger med merkelig ulende stemme hvordan han opplever vår, tæle og trangboddhet nedi grava. Låta blir også avspilt for oss gjennom noe som kan minne om sveivegrammofon-lyd.
Tekstutdrag:" Larvene biter og kjøttet blir jord, vil du'tte grava ner. Så da blir det dyrkbart på bjerget her nor, på berget her nor"
Epilog: Skakke bruke for lang tid på denna eppilågen (hjelp, nå skriver jeg dilldallsk). Dette er en av mine absolutte favorittplater. Først "Lost in Legoland" med Neperud, så denne. Hva er det med Skiensfolk? Så min kjære, har du lest alt jeg har skrivd foreløpig så blir neste skritt å få tak i denne skiva, du vil ikke angre, den vil bli din venn i gode og onde dager.
dilldall holom - fra munchausen med kofix - dobbel-lp 2009
"Når summen av fire musikere blir fem"
dilldallholom vet å glede sine fans. Vedlagt denne doble vinylplata finner vi en A4-folder med skrift og bilder om hvordan man får en mastertape over til vinyl. Som de selv skriver i forordet: i visshet om at dere som kjøper en vinylplate i 2009 er mer enn middels interessert i formatet, noen kanskje ekte vinylfreak, så skal dere her få forklart prosessen som ligger bak de runde plastdingsene vi er så glad i. Bilder fra begivenheten følger altså med, og vi ser en fornøyd Jørn R. Andersen med det ferdige resultatet mellom henda, knipsa noen dager før slippfesten på Lundetangen Pub 14. mars 2009. Denne folderen er med i de 250 eksene som vinylen er trykt opp i. Det er samtidig dilldalls første utgivelse på Rustar Vinyl. Jeg har ikke noe tro på at det blir med denne ene pressinga, men skulle jeg ta alvorlig feil så snakker vi om et samlerobjekt av dimensjoner her.
Det som ramler ut når du skal ha tak i vinylen med side a og b på er en folder til. Litt mindre, bare en A5, med noen ord fra bandet om hver låt, én side til hver låt. Fantastisk interessant lesning, gjerne akkompagnert av en kald og grønn Lundetangen boksøl i andre hånda. En skulle jo tro at tekstene var plassert der også, men de får du når du åpner plata, ja det blir nesten som å åpne en bok dette. Vi vasser i informasjon, og bilder, av bandet, og den oransje saken som pryder albumet, er det størknet stearin, er det farga marsipan, er det munchausen med kofix? Coverdesignet er det forøvrig en Henning Dahle som er ansvarlig for, fotos av bandet er det Bent Gundersen som har knipsa. "fra munchausen med kofix" er et kunstverk uten musikken også. Hm, ingen store bokstaver i tittelen. Vel, nå skal du høre, det er meninga. Ser litt rart ut, men dilldallholom bruker ikke store bokstaver, det finnes ikke ett ord på plata eller på folderne hvor stor bokstav er brukt, ikke engang i navnene til bandets medlemmer. Morsomt!
Jeg har vinylutgaven, som inneholder 10 låter spredd utover 4 platesider. Den siste låta, som fyller hele side d, "Huset full av f", finnes ikke på cd-utgaven. Ting er helt snudd på hodet, nå er det bonusspor på vinylutgavene. Lyden er helt enormt god på denne plata, og den blir ikke dårligere av at låtene er spredd utover 4 sider, det betyr lang avstand mellom rillene, som betyr bedre lyd. Grunnopptakene (minus bonussporet) og mix er gjort i Klyve Lydstudio, med Per Sælør som lydtekniker. Påleggene er gjort i Ghormenghast og Gran Studio av bandet. Ellers er jo mye gjort unna i øvingslokalet på Gjemsø lenge før de går i studio, og bonussporet er tatt opp live der. Forøvrig er hele pakka "manufactured by Breed Media", og "Made in England".
Så til musikken: "Finger'n på tvers" åpner. En uvanlig kommers låt til dilldallholom å være. Kanskje en evt. singel. Gitarintroen til Karl Olav er strøken, den ligger også ute på nettet som ringetone. Hvem var det som sa i Lydverket at ikke det ble lagd klassiske gitarintroer lenger? Sjekk dette du. Det er ikke mye tung og syrete dilldallrock på denne låta, derimot en svært så melodisk sak i swingtempo med Santana-gitarspill, representert ved Karl Olavs Gibson Les Paul deluxe. En uvant åpning, som setter gamle fans inn i skapet for å tygge tånegler i skrekkblandet fryd over det de hører, for tenk om resten av plata er like "lett" å like?
Det var "Øksa" si skyld. Det var øksa si skyld. Mens månen gjemmer seg bak en sky. Makeløs bassintro av Trond. Låta starter rolig, men så tar den av i vill orden, et herlig King Crimson-skyv avløses av et gnistrende gitarspill, igjen av Karl Olav. I tillegg får vi organiske orgeltoner, theremin og saksofon. Parallellkjøringa mellom sax og gitar (og orgel?) er sugende og primitivt rå. "Øksa" er en av platas 3 beste låter. På "Skuta" høres dilldallholom ut som vi er vant til når de bruser med fjæra, med fuzz i dobbel potens med overstyring i twangy vinkel. Varmere enn varmt, kaldere enn kaldt, synger de. Akkurat da høres de ut som en av disse gamle klassiske syrerockebanda som nekter å dø i oss, Vanilla Fudge, Colosseum, Iron Butterfly, Amon Düül, Can, Gong, The Mothers Of Invention (zappaske toneganger) og Van Der Graf Generator. Bandet forteller oss i folderen i detaljer om kvinter, vib-armer, pitcheffekter og hva ting spilles på, av på, eller i, eller med. Dessuten er det punch i trommene rund baut.
Karl Olav er sentral her, han skriver tekster og musikk, mens resten av bandet er med på arrangementene. Når summen av fire musikere blir fem. Det femte medlemmet er låtenes sjel. dilldallholom er veldig opptatt av å finne låtenes sjel. Sjela til "Fugger'n" fant de ikke før Karl Olav spilte slidegitar med et egenskjært messingrør. Noe av det jeg liker best med dilldallholom er at de tar seg tid til å dra gitarsoloene utover halve låta, og på "Fugger'n" får vi en utsøkt gitarsolo. Dessuten er mellotronen til Jørn et farlig våpen i feil hender, men her har den havnet i gode hender. Et magisk og litt mystisk instrument, som får dilldallholom stadig til å høres ut som et progband fra 70-tallet, noe som kanskje ikke er så langt fra sannheten, det er voksne gutter som er med i dette bandet, men historien vil ha det til at bandet ble skapt i 1990. Kan også legge til at "Fugger'n" starter som en Jokke & Valentinerne-låt på halv fart, men dreier litt ut i låta over til skakk progrock. Likevel, det er jevnt over et mer melodisk dilldallholom vi hører på "fra munchausen med kofix"
Kommer "Inn i ditt hode", kommer gjennom din dør. Kommer inn i ditt hode, unnskyld at jeg spør. Tekstene er dilldalls psykedeliske våpen. Les dem, prøv å forstå. Les dem igjen, denne gang som dikt. Men ikke forvill deg så langt inn i ordenes verden at du ikke legger merke til Jørns beint ut sagt ustyrtelig fete gitarsolo her. Tempomessig er vi tilbake igjen i kjent dilldallandskap. Musikken er langsom, den meisles frem, det er svevende progressiv psychrock i et bluespreget stemningsleie. Igjen får vi grusommelig deilig gitarspill, og "Inn i ditt hode" er en av platas 3 beste spor. På "Tigger Jon" høres de ut som Prudence, og "Takk te dokk". Det som høres ut som en fløyte, men som sikkert er en mellotron, gjør det hele litt folkrocka. Denne Jon synger de om på "dr ja" også. Alle låtene med unntak av en ble faktisk tapa på første eller andre take, jepp, dette er erfarne musikere, har de først finni sjela så sitter det på direkten. "Tigger Jon" avslutter den første vinylplata.
Side c er den beste. 3 mektige dilldallholomer. Jeg holder en ku opp ned på at det er "Sola" som skinner mest på denne plata. En folkrocker som skildrer et kulturkræsj mellom Bø i Telemark og Belgisk Kongo. Teksten er bare en av mange spennende virkemidler i denne rockesoga. dilldallholom ville ikke vært seg sjøl lik om de ikke kom opp med noe som var helt annerledes, så da er det betryggende å vite at de er seg sjøl lik denne gangen også. På samme måte som med "I jorda vise" fra "dr ja", så er det en nerve i "Sola" som virkelig får meg til å tro at det spøker i øvingslokalet til bandet på Gjemsø. Noe er det som påvirker denne gjengen, og det er ikke meg. En anonym pike fra Vinje kveder, Anniken Randers-Pehrson synger, og ellers hører vi Jørn på sologitar og dulcimer, og dilldallholom som band sprenger grenser, som de selv skriver i A5-folderen, og ber samtidig eldsterådet om tilgivelse. Dagens tekstutsnitt kommer også fra denne låta:
han gnukkar mot glaset, lagar hufsleg lyd
eg her inne dansar naken med spyd
som ein zulu, ut og inn i transe
eg stend og ristar mens eg ser ho danse
blir det heitare no, smeltar eg sola
Så er det "Natt i Cruden town", byens puls har stilnet, lyktene er tent, for sent å se tilbake, på broer som er brent. Det er som å høre Raga Rockers på kvart fart. Karl Olav spiller solo- og slidegitar, Emilie Randers-Pehrson spiller piano. Det er en dyster stemning i låta. Den passer Emilie som til vanlig spiller i et svartmetalband. Karl Olav synger med andakt og følelse. Koringa er spesiell, samplet vokal fra andre låter limes inn og modifiseres av en magisk studioboks tilhørende Per, har jeg forstått det riktig. For et dilldallholom! Så kommer "Kafka prosess". Alle som har vært arbeidsledige kjenner seg igjen i teksten. Nok en diger låt. Seig og dilldalljamete. Gitaren river i øret. Feite hårete riff. Fuzzbass, hammondorgel, theremin og wah-wahs. Vi har runda låt 9, der cd-en slutter, begynner vinylutgavens bonus, "Huset full av f".
Hele side d er full av f. Den avviker altså fra resten av låtene da den er spilt inn live i øvingslokalet på Gjemsø, kun med få pålegg i etterkant, litt sang, theremin, saks og Karl Olavs gitarsolo. I folderen som er vedlagt kan du lese om hvordan de holdt på å gi opp hele låta, før låtskriver Karl Olav fant låtas sjel ved hjelp av sin blodrøde stratocaster. Dette er like morsomt å lese om som å høre på. Instrumentet theremin går igjen i omtalen her forøvrig, visste du at dilldallholom bruker det her slik de gjorde det originalt i femtitallets italienske skrekkfilmer, for å skape uhygge. Ikke det at det trengs noen flere virkemidler for å få frem uhyggefølelsen i denne låta, teksten er sannelig mer enn god nok for det alene. Den ligner mer på tidligere utgaver av dilldallholom, som stålfingerutgaven, da vi med frykt i blikket hørte om sjokksteiner og bygdedyr. Denne nye revitaliserte utgaven av dilldallholom er nok den beste jeg har blitt kjent med, sammen med "dr ja"-utgaven. Vi kaller "fra munchausen med kofix" en jubelutgave!
